I går satt jeg, som vanlig er på søndager, benket foran TV-apparatet for å få med meg rundens hovedkamp mellom Odd Grenland og Rosenborg. Til tross for at kampen holdt relativt bra standard til Tupperwareliga-kamp å være, så skal ikke dette innlegget omhandle kampens innhold i seg sjøl. Ei heller skal jeg ta for meg TV2s ustanselige underminering av Rosenborgs prestasjoner, det være seg latterlige og ikke i det hele tatt subtile implikasjoner om partisk dømming eller generell drittslenging om lagets prestasjoner på banen. Sagt på en annen måte: Jeg er glad jeg ikke er underbuksa til Davy Wathne dersom Molde skulle klare å fravriste Rosenborg seriegullet i år – det kan bli en våt affære. Og sjokkerende nok skal ikke dette innlegget handle om en eller annen dumhet Sondre Kåfjord har kommet med.
Dette innlegget skal, i all sin enkelhet og ydmykhet, handle om fordelsparagrafen, og et aspekt ved den som har plaget meg siden en fantastisk vårkveld i 2005.
Nå vet jeg ikke om denne regelen kvalifiserer til å være en egen paragraf; jeg forsøkte et raskt søk blant NFFs reglement på www.fotball.no før jeg begynte på dette innlegget, for å ha mitt på det tørre, men jeg skjønner at akkurat semantikken er mer dommersjef Rune Pedersens ekspertisefelt enn mitt. Men jeg forsøker nå likevel.
For å ta det første først: Regelen, eller paragrafen, eller indikasjonen, eller hva det nå er, er formulert som følger i reglementet lagt ut av NFF, under tittelen “Regel 5 – Dommeren”:
“Dommeren skal (…) la spillet fortsette hvis det lag som en forseelse er begått mot, har fordel av det og straffe den opprinnelige overtredelsen hvis den forventede fordel ikke umiddelbart oppstår.”
Så er det altså opp til den enkelte dommer å utøve skjønn i hver enkelt situasjon som måtte oppstå – og deretter er det TV-kommentatorens jobb(?) å avgjøre om denne dommers avgjørelse var korrekt eller ikke.
I går oppstod nettopp en slik situasjon. Jeg husker ikke nøyaktig når det var – om det var på stillingen 1-0 til Odd Grenland eller på 1-1 – men det var nå i alle fall i 2. omgang. Situasjonen var som følger: Simen Brenne (Odd) jager en ball, tett fulgt av Alejandro Lago (RBK). Begge sklir mot ballen – Brenne treffer den og sender den videre framover inn i RBKs 16-meter, mens Lago kommer tidelet for sent og sklir rett inn i Brenne. Et soleklart frispark! MEN: Ballen går som sagt mot RBKs mål, og en annen Odd-spiller (Sørensen?) jager ballen. Det oppstår en duell mellom nevnte Odd-spiller og en RBK-forsvarer (Stadsgaard?) og RBK-keeper Jarstein – en duell Jarstein og Stadsgaard til slutt kommer seirende ut av, i det Stadsgaard bringer Sørensen ut av balanse, og Jarstein kommer våkent ut og snapper ballen.
Så kommer TV2s judge, jury and executioners, Morten Langli og Petter Myhre med følgende knusende dom: Odd skulle hatt frispark, da de ikke dro fordel av situasjonen som oppstod i det Brenne fikk sendt avgårde ballen framover. Jeg sier: Dette er feil konklusjon! Og la meg med en gang få presisere at til tross for TV2s uendelige negative fokus på RBK så holder jeg ikke dette for å være et motiv for Langli og Myhres konklusjon – hadde situasjonen utspilt seg i den andre enden av banen er jeg sikker på at de ville konkludert med det samme, men som sagt, jeg er fundamentalt uenig i denne konklusjonen.
For: Fordelsparagrafen (-regelen) er ment å skulle la det angripende lag få fortsette med sitt angrep til tross for at det forsvarende lag begår en straffbar handling. Kort sagt: Dersom for eksempel Samuel Eto’o kommer mot, la oss si Jens Lehmann, og Lehmann feller Eto’o og dermed fratar Eto’o en opplagt scoringsmulighet – noe som vanligvis kvalifiserer til direkte rødt kort – men i forlengelsen av dette angrepet kommer (fortsatt helt hypotetisk) Ludovic Giuly og setter den ledige ballen i nota, så skal målet godkjennes, og Lehmann skal ikke vises ut.
Dette er lettfattelig. Men så kommer det tydeligvis vanskelige spørsmålet: Er det en fordelsparagraf (-regel), eller er det en scoringsgaranti? Grunnen til at jeg stiller et så tilsynelatende lamt spørsmål, er at det på meg virker som at den gjengse oppfatning er at det er det siste som er gjeldende. Langli og Myhre konkluderte i går med at i og med at Stadsgaard og Jarstein vant duellen med Sørensen, så skulle Odd Grenland hatt frispark i situasjonen der Lago meide ned Brenne. Men! Lago kom for seint inn i duellen, ergo taklet han Brenne etter at Brenne hadde taklet ballen framover på banen. Hadde Lago taklet Brenne slik at Brenne sendte ballen i en ulogisk retning, så er jeg enig i at det skal være frispark. Men i dette tilfellet får Brenne ekspedert ballen framover mot, ikke bare RBKs mål, men også en måljagende Sørensen. At pasningen nødvendigvis ikke blir like bra som om Brenne hadde hatt ballen i beina mens han stod rett opp og ned og upresset er etter mitt syn uviktig. Det er en god gammeldags kamp om ballen, og Lagos forseelse kommer altså i etterkant av Brennes ekspedisjon av ballen. Sett på en annen måte: Dersom Lago ikke hadde sklidd inn i Brenne, ville Brenne fortsatt vært nødt til å skli ballen framover slik han gjorde, fordi hvis ikke ville Lago taklet ballen i stedet for mannen.
Dommeren må her ta en beslutning: Skal Brenne få et, isolert sett, korrekt idømt frispark, eller skal han se an fordelen? Regelen krever jo faktisk at han skal se an fordelen, men når han så har gjort det må han avgjøre følgende: Er det en fordel eller ikke? Og her kommer punktet de fleste, etter mitt syn, feiler på: En fordel er ikke synonymt med en scoringsgaranti! Brenne får som sagt spilt ballen framover, og Sørensen jager ballen med en opplagt mulighet til å få med seg ballen og sette den i nota. At han ikke gjør det skyldes derimot at han taper duellen med Stadsgaard og Jarstein. Så dersom Lago ikke hadde sklidd inn i Brenne, men Brenne fortsatt hadde sklidd ballen framover til Sørensen så ville utfallet blitt det samme. Og her kommer det aller viktigste punktet, så følg godt med: Odd Grenland oppnår en fordel av situasjonen, de klarer bare ikke å utnytte fordelen! At de ikke klarer å utnytte fordelen skyldes at Sørensen taper duellen med Stadsgaard og Jarstein – ikke!!! at Brenne blir taklet av Lago.
Så kommer debatten: Men dersom Lago ikke hadde taklet Brenne så ville Brenne kunne sendt av gårde et bedre framspill, og Sørensen ville kunnet komme alene med Jarstein (ikke at han hadde klart å score da heller, hill hill!) Det er vel og greit, men Sørensen hadde en rimelig mulighet til å score, hadde han vært litt kjappere, litt sterkere, og hadde Jarstein vært en litt dårligere keeper. Men han hadde mulighet til å score, og nettopp denne muligheten diskvalifiserer, etter mitt syn, Odd fra å få et frispark i etterkant. Skal fordelsparagregelen virke på den måten at det angripende lag først skal få mulighet til å score, og om de ikke gjør det få et frispark eller et straffespark så blir det en meningsløs dobbelfordel.
Dette har som sagt plaget meg i noen år nå, helt siden den vidunderlige maikvelden i 2005 da Liverpool tok seg til Champions League-finalen på bekostning av Chelsea, med det legendariske “målet som ikke var mål” (-sitat José Mourinho). Situasjonen den gang var som følger: Steven Gerrard spiller gjennom Milan Baros, som kommer gjennom mot Chelsea-keeper Petr Cech. Cech hindrer Baros ureglementert, men ballen går fri til Luis Garcia som tuppet ballen mot mål. Så kom den evinnelige diskusjonen: Var ballen inne eller ikke? I dette innlegget er det spørsmålet uviktig – desto mer interessant er det å høre kommentatorer og Liverpool-fans og andre argumentere på denne måten: Hadde det ikke blitt mål skulle det uansett vært straffespark! Liverpool-supporter på min hals som jeg er, klarer jeg dessverre ikke å følge denne argumentasjonen. For hadde ikke Garcia kommet og tuppet ballen i retning målet, så snakker vi et soleklart straffespark (og kanskje rødt kort til Cech? I så fall en dobbelstraff like meningsløs som dobbelfordelen jeg omtaler i dette innlegget – men dét får bli en annen diskusjon). Men!! Luis Garcia kommer gjennom og tupper ballen i retning Chelseas mål. Han drar fordel av situasjonen, og kommer til en opplagt scoringsmulighet. Hadde Chelsea-stopperen (Gallas?) klart å avverge situasjonen (eller i det minste slik at linjedommeren også var enig i det) så hadde ikke det forandret det faktum at Liverpool og Luis Garcia fikk en fordel som de hadde kunnet score på. Om ballen reddes på streken eller ikke er totalt uviktig. Det er som sagt ikke en scoringsgaranti, men en fordelsparagraf!
Er jeg, og dommer Tommy Skjerven virkelig de eneste som oppfatter fordelsparagrafen på denne måten? Har vi ikke rett i at det ikke er en scoringsgaranti? Scor i løpet av 30 dager eller få frisparket i retur! Dersom Morten Langli eller Petter Myhre – mot formodning – skulle snuble over dette innlegget, kan dere da forsvare deres syn på saken? For den skulle jeg likt å debattere…
av 125 lesere