- (…) I tillegg så har John Carew allerede gult da dommeren åpenbart mener han filmer på situasjonen Norge ikke får straffe, mener Fletcher.

Alle som har sett reprisen har sett at Carew faktisk ble tatt av skotten, og at om det ikke var straffe, så var det i det minste corner for Norge. Men i den skotske leiren mener de at Carew skulle hatt rødt kort fordi dommeren burde gitt det andre gule til Carew for det han åpenbart mente var filming. Gre-e-it. Jeg forstår argumentet “hvis dommeren ikke blåste straffe eller corner, hvorfor ble det da ikke gult kort?” Og svaret på det er: Jeg aner ikke, men det har mest sannsynlig å gjøre med at dommeren umulig kan ha dømt større oppgjør enn Kaerjeng – Grevenmacher, J16 (altså, makan til inkonsekvent, horribel dømming skal en lete lenge etter, sjøl i Olsvik). Men sjøl om avgjørelsen er uforståelig, så kan da umulig skottene bruke det som et punkt på listen over hvorfor de tapte!? “Carew skulle ikke hatt rødt kort, men dommeren burde ha gitt ham det for det.”

Dette minner mistenkelig om Henning Bergs legendariske “Okay, så var det ikke straffe, men det kunne dommeren umulig ha sett, så han burde dømt straffe likevel!” etter Lyn – RBK for noen år tilbake. Legendarisk!

Nei, skotter, gå hjem og gro noen tenner, og så kan vi heller snakkes i VM dersom 25-or-so land melder seg ut av Europa.

Vurdert til: av 174 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette innlegget skal, i all sin enkelhet og ydmykhet, handle om fordelsparagrafen, og et aspekt ved den som har plaget meg siden en fantastisk vårkveld i 2005.

Nå vet jeg ikke om denne regelen kvalifiserer til å være en egen paragraf; jeg forsøkte et raskt søk blant NFFs reglement på www.fotball.no før jeg begynte på dette innlegget, for å ha mitt på det tørre, men jeg skjønner at akkurat semantikken er mer dommersjef Rune Pedersens ekspertisefelt enn mitt. Men jeg forsøker nå likevel.

For å ta det første først: Regelen, eller paragrafen, eller indikasjonen, eller hva det nå er, er formulert som følger i reglementet lagt ut av NFF, under tittelen “Regel 5 – Dommeren”:

“Dommeren skal (…) la spillet fortsette hvis det lag som en forseelse er begått mot, har fordel av det og straffe den opprinnelige overtredelsen hvis den forventede fordel ikke umiddelbart oppstår.”

Så er det altså opp til den enkelte dommer å utøve skjønn i hver enkelt situasjon som måtte oppstå – og deretter er det TV-kommentatorens jobb(?) å avgjøre om denne dommers avgjørelse var korrekt eller ikke.

I går oppstod nettopp en slik situasjon. Jeg husker ikke nøyaktig når det var – om det var på stillingen 1-0 til Odd Grenland eller på 1-1 – men det var nå i alle fall i 2. omgang. Situasjonen var som følger: Simen Brenne (Odd) jager en ball, tett fulgt av Alejandro Lago (RBK). Begge sklir mot ballen – Brenne treffer den og sender den videre framover inn i RBKs 16-meter, mens Lago kommer tidelet for sent og sklir rett inn i Brenne. Et soleklart frispark! MEN: Ballen går som sagt mot RBKs mål, og en annen Odd-spiller (Sørensen?) jager ballen. Det oppstår en duell mellom nevnte Odd-spiller og en RBK-forsvarer (Stadsgaard?) og RBK-keeper Jarstein – en duell Jarstein og Stadsgaard til slutt kommer seirende ut av, i det Stadsgaard bringer Sørensen ut av balanse, og Jarstein kommer våkent ut og snapper ballen.

Så kommer TV2s judge, jury and executioners, Morten Langli og Petter Myhre med følgende knusende dom: Odd skulle hatt frispark, da de ikke dro fordel av situasjonen som oppstod i det Brenne fikk sendt avgårde ballen framover. Jeg sier: Dette er feil konklusjon! Og la meg med en gang få presisere at til tross for TV2s uendelige negative fokus på RBK så holder jeg ikke dette for å være et motiv for Langli og Myhres konklusjon – hadde situasjonen utspilt seg i den andre enden av banen er jeg sikker på at de ville konkludert med det samme, men som sagt, jeg er fundamentalt uenig i denne konklusjonen.

For: Fordelsparagrafen (-regelen) er ment å skulle la det angripende lag få fortsette med sitt angrep til tross for at det forsvarende lag begår en straffbar handling. Kort sagt: Dersom for eksempel Samuel Eto’o kommer mot, la oss si Jens Lehmann, og Lehmann feller Eto’o og dermed fratar Eto’o en opplagt scoringsmulighet – noe som vanligvis kvalifiserer til direkte rødt kort – men i forlengelsen av dette angrepet kommer (fortsatt helt hypotetisk) Ludovic Giuly og setter den ledige ballen i nota, så skal målet godkjennes, og Lehmann skal ikke vises ut.

Dette er lettfattelig. Men så kommer det tydeligvis vanskelige spørsmålet: Er det en fordelsparagraf (-regel), eller er det en scoringsgaranti? Grunnen til at jeg stiller et så tilsynelatende lamt spørsmål, er at det på meg virker som at den gjengse oppfatning er at det er det siste som er gjeldende. Langli og Myhre konkluderte i går med at i og med at Stadsgaard og Jarstein vant duellen med Sørensen, så skulle Odd Grenland hatt frispark i situasjonen der Lago meide ned Brenne. Men! Lago kom for seint inn i duellen, ergo taklet han Brenne etter at Brenne hadde taklet ballen framover på banen. Hadde Lago taklet Brenne slik at Brenne sendte ballen i en ulogisk retning, så er jeg enig i at det skal være frispark. Men i dette tilfellet får Brenne ekspedert ballen framover mot, ikke bare RBKs mål, men også en måljagende Sørensen. At pasningen nødvendigvis ikke blir like bra som om Brenne hadde hatt ballen i beina mens han stod rett opp og ned og upresset er etter mitt syn uviktig. Det er en god gammeldags kamp om ballen, og Lagos forseelse kommer altså i etterkant av Brennes ekspedisjon av ballen. Sett på en annen måte: Dersom Lago ikke hadde sklidd inn i Brenne, ville Brenne fortsatt vært nødt til å skli ballen framover slik han gjorde, fordi hvis ikke ville Lago taklet ballen i stedet for mannen.

Dommeren må her ta en beslutning: Skal Brenne få et, isolert sett, korrekt idømt frispark, eller skal han se an fordelen? Regelen krever jo faktisk at han skal se an fordelen, men når han så har gjort det må han avgjøre følgende: Er det en fordel eller ikke? Og her kommer punktet de fleste, etter mitt syn, feiler på: En fordel er ikke synonymt med en scoringsgaranti! Brenne får som sagt spilt ballen framover, og Sørensen jager ballen med en opplagt mulighet til å få med seg ballen og sette den i nota. At han ikke gjør det skyldes derimot at han taper duellen med Stadsgaard og Jarstein. Så dersom Lago ikke hadde sklidd inn i Brenne, men Brenne fortsatt hadde sklidd ballen framover til Sørensen så ville utfallet blitt det samme. Og her kommer det aller viktigste punktet, så følg godt med: Odd Grenland oppnår en fordel av situasjonen, de klarer bare ikke å utnytte fordelen! At de ikke klarer å utnytte fordelen skyldes at Sørensen taper duellen med Stadsgaard og Jarstein – ikke!!! at Brenne blir taklet av Lago.

Så kommer debatten: Men dersom Lago ikke hadde taklet Brenne så ville Brenne kunne sendt av gårde et bedre framspill, og Sørensen ville kunnet komme alene med Jarstein (ikke at han hadde klart å score da heller, hill hill!) Det er vel og greit, men Sørensen hadde en rimelig mulighet til å score, hadde han vært litt kjappere, litt sterkere, og hadde Jarstein vært en litt dårligere keeper. Men han hadde mulighet til å score, og nettopp denne muligheten diskvalifiserer, etter mitt syn, Odd fra å få et frispark i etterkant. Skal fordelsparagregelen virke på den måten at det angripende lag først skal få mulighet til å score, og om de ikke gjør det få et frispark eller et straffespark så blir det en meningsløs dobbelfordel.

Dette har som sagt plaget meg i noen år nå, helt siden den vidunderlige maikvelden i 2005 da Liverpool tok seg til Champions League-finalen på bekostning av Chelsea, med det legendariske “målet som ikke var mål” (-sitat José Mourinho). Situasjonen den gang var som følger: Steven Gerrard spiller gjennom Milan Baros, som kommer gjennom mot Chelsea-keeper Petr Cech. Cech hindrer Baros ureglementert, men ballen går fri til Luis Garcia som tuppet ballen mot mål. Så kom den evinnelige diskusjonen: Var ballen inne eller ikke? I dette innlegget er det spørsmålet uviktig – desto mer interessant er det å høre kommentatorer og Liverpool-fans og andre argumentere på denne måten: Hadde det ikke blitt mål skulle det uansett vært straffespark! Liverpool-supporter på min hals som jeg er, klarer jeg dessverre ikke å følge denne argumentasjonen. For hadde ikke Garcia kommet og tuppet ballen i retning målet, så snakker vi et soleklart straffespark (og kanskje rødt kort til Cech? I så fall en dobbelstraff like meningsløs som dobbelfordelen jeg omtaler i dette innlegget – men dét får bli en annen diskusjon). Men!! Luis Garcia kommer gjennom og tupper ballen i retning Chelseas mål. Han drar fordel av situasjonen, og kommer til en opplagt scoringsmulighet. Hadde Chelsea-stopperen (Gallas?) klart å avverge situasjonen (eller i det minste slik at linjedommeren også var enig i det) så hadde ikke det forandret det faktum at Liverpool og Luis Garcia fikk en fordel som de hadde kunnet score på. Om ballen reddes på streken eller ikke er totalt uviktig. Det er som sagt ikke en scoringsgaranti, men en fordelsparagraf!

Er jeg, og dommer Tommy Skjerven virkelig de eneste som oppfatter fordelsparagrafen på denne måten? Har vi ikke rett i at det ikke er en scoringsgaranti? Scor i løpet av 30 dager eller få frisparket i retur! Dersom Morten Langli eller Petter Myhre – mot formodning – skulle snuble over dette innlegget, kan dere da forsvare deres syn på saken? For den skulle jeg likt å debattere…

Vurdert til: av 125 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så da ser verden ut til å gå i orden denne gangen også. Tic toc.

Vurdert til: av 170 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om ikke lenge er 2008 over – året som ga oss et OL med skuffende få brudd på menneskerettighetene, en halvneger ved navn Hussein som ny amerikansk president – samt en litt uforklarlig plutselig angst for å handle i butikken. I 2008 så lærte vi at Norges fotballandslag ikke lenger er i stand til å slå stormakter som Wales, Montenegro og et bankerott Island, at Per Sundnes er altfor liten til å engang forsøke å fylle skoene til Jostein Pedersen, og at han ikke vet hvilke land som inngår – eller ikke inngår – i Skandinavia, samt at Bjørn Eidsvåg fortsatt har lyst til å plukke blomsten din.

Sett i ettertid har vi altså ikke lært noe nytt i 2008, og jeg ønsker 2009 velkommen med åpne armer og åpent sinn og alt det der. Men før jeg lar 2k8 slippe helt, kommer jeg her med et barometer, som strengt tatt er et termometer, over hva som var HOT og hva som var not i 2008.

35°C: Dobbelsidig akutt krampe!

Da John Pelu falt "noe enkelt", vil noen si, innenfor straffefeltet til Viking i en seriekamp tidligere i år, utløste det et rabalder vi ikke har sett maken til siden Rosa Parks-opptøyene. Jeg etterlyste karantene for Pelu, Fillo, Helstad, og alle andre som hadde dratt en Cristiano Ronaldo i løpet av sesongen, men ble avvist med følgende melding fra fotballpresident Sondre Kåfjord: "Filming er ikke så ille om en blir tatt for det!" RBK hadde derimot et et ess(?) i ermet ingen hadde forutsett: En legeerklæring på at John Pelu hadde fått akutt krampe i begge bein samtidig, tilfeldigvis akkurat i dét han var på vei inn i 16-meteren til Viking. Historiens tynneste bortforklaring eller den nye folkesykdommen blant landets rappfotede fotballspillere? Den som lever i 2009 får se. Her får i alle fall den dobbelsidige synkron-akutte krampen full uttelling!

27°C: Barack bin Hussein al Obama

Aldri før har vel et amerikansk presidentvalg fått så mye oppmerksomhet i Norge som da Barack bin Redick Hussein fy Fasan stilte til valg for forandring i høst. (Strengt tatt hører det vel med til sjeldenhetene at et amerikansk presidentvalg får så mye oppmerksomhet i USA òg.) Som svoren Barack-tilhenger siden han tok opp kampen med Hillary Clinton (in your face, Ash!) har jeg fulgt nominasjonsvalgene nøye, fram mot den store valgnatten, da jeg naturligvis satt oppe i min egen private valgvake og fulgte spenningen, stat for stat, i alle fall til jeg ble trøtt og lei og sovnet. Gleden var derfor stor da jeg våknet neste dag og kunne konstatere at USA hadde fått ville få en ny president som i beste fall vil ha ytterst marginal innvirkning på mitt eget liv. Med mindre han går inn på eiersiden i Rosenborg BK eller mitt lokale Coop-lag eller noe sånt.

23°C: Brandon uten blomsterbart

Når tidenes heiteste bartebærer velger å droppe skjeggpryden for imaget på den nyeste plata var det nok flere enn meg som ble dypt skuffet. Men bart eller ikke – The Killers’ frontmann Brandon Flowers er hot så det holder. For min del på grunn av musikken, må vite. The Killers’ siste plate Day & Age har fått de forventede blandede kritikkene fra en forutsigbar, samlet musikkpresse, deriblant den obligatoriske fireren av VG. Av meg har Day & Age derimot fått det forventede bifallet, i tillegg til minst en million avspillinger. Dermed klatrer Blomster-Brandon halvveis opp på årets steketermometer, til en behagelig 23°C-plass.

15°C: Posten-Henning!

Fra å leve et tilnærmet anonymt liv som postbestyrer, har livet virkelig blitt snudd opp ned for Posten-Henning denne høsten. Etter at han ble med i Posten-reklamene har han gått fra å levere pakker rundt om til de tusen hjem, til å bokstavelig talt dukke opp i de tusen hjem sjøl, billedlig talt. Budskapet om "masse post" er allerede kommet på folkemunne, og de gøyale hånd- og hodebevegelsene han gjør er blitt adoptert av kidsa på gata. Det siste nå er at Posten-Henning til og med er dratt inn i diskusjonen rundt hvem som skal ta over det norske landslaget i fotball! En sval bris sender Posten-Henning opp på denne listen til 3 x 15 i stil.

8°C: Russlands fotballandslag v/Andrej Arshavin

For første gang i historien markerer Russland seg på fotballbanen med positive fortegn. Etter først å ha hentet UEFA-cupen hjem til Zenit St. Petersburg, tok Guus Hiddinks elever Europa med storm under EM i sommer. Arkitekten bak det hele: Vel, Hiddink, som sagt. Men artisten midt oppi det hele: Andrej Arshavin. Denne wonderboyen som holder seg uforskammelig godt, og ikke ser ut som er en dag over 16, men som likevel kommer seg greit inn på utestedene i St. Petersburg, i kraft av å være byens uomtvistelige folkehelt. I EM vartet han opp med festfotball verden (tydeligvis) ikke hadde sett maken til, når han sendte svenskene på et par turer ut til pølseboden, før han satte dem på flyet hjem. Den største beundreren av dem alle: Nils Johan "Det kunne vært verre, vi kunne fått det beryktede storlaget ARMENIA!!!" Semb. Akkurat dette ble tatt med i betraktningen, og omhyggelig vektet, da plasseringen på termometeret skulle bestemmes.

-4°C: Who the fuck is Gareth Barry?

Når vi kryper over (under) til kuldesiden av termometeret holder vi oss i fotballverdenen, nærmere bestemt hos den helt mediokre spilleren Gareth Barry. Barry var i sommer helt i toppen av "Who’s hot or not"-lista, da Liverpool bestemte seg for å slenge rundt seg med penger og høyst habile midtbanespillere og høyrebacker for å karre til seg denne ikke mer enn helt greie Gareth Barry. Og Barry ville til Liverpool! Så sterkt, faktisk, at han avsto fra sin egen testimonial-kamp, og snudde ryggen til klubben og supporterne han hadde vært lojal overfor, og vice versa, i hele det profesjonelle livet sitt. Når Liverpools eiere så finner ut at de ikke vil være med på Rafa Benitez’ håpløse monopol-spill, står Barry tilbake som den store taperen, mens Liverpool merkelig nok ble den store vinneren. Nevnte jeg forresten at Gareth Barry ikke er i nærheten av å være like god som Xabi Alonso?

-11°C: Klirrende mynt og strøkne laken

På vei fra Barrys høyst ordinære kjøleskapstemperatur til den mer mandige fryseboksen, gjør vi et lite stopp innom kjøleskapsfryseren, hvor vi i år har lagt pengene våre. Etter at folk i USA ikke lenger klarte å betale på lånene sine, kom det noen smartinger til oss i Norge og sa at det var en finanskrise på trappene, og som ved et trylleslag ble plutselig folk livredde for å bruke lønna de tjente. Og jo færre som brukte pengene sine, jo færre var det som fikk penger, og når færre får penger, blir det mindre penger å bruke, og med mindre penger å bruke får enda færre penger, og plutselig var det skapt en dyp krise i u-landet Norge. Min drøm er at en eller annen gluping går ut i eteren og sier at krisen er over, slik at folk kan begynne å bruke penger igjen, slik at krisen går over, og vi kan bruke pengene våre på å redde Afrika i stedet for Island heretter.

-18°C: Ísland (med en swop med handen)

…og når vi snakker om sagaøya så skinner ‘a! Hvordan det i det hele tatt er fysisk mulig for et land å gå konkurs er jo i seg sjøl verdt en stilstudie. Når dette landet er ei lita filleøy med blonde mennesker med morsomme navn og et språk som er like åpent for ytre impulser som Hitler var, går det hele over til å bli en tragi-komedie i tre akter. Island må ha krisehjelp fra Skandinavia for i det hele tatt å overleve, men eie Premier League-klubber – dét skal islendingene på død og liv. Jeg sa det da trærne røyk: Nå er det ikke lenge før resten ryker! Og jaggu fikk jeg rett. Islendingene kan i det minste trøste seg med at temperaturen de oppnår i dette vlogginnlegget ikke er uvant for dem.

-24°C: Trondheim Rock Festival

Vi nærmer oss årets definitive not, men denne er ikke dum den heller. Eller: Det er nettopp dét den er. Trondheim Rock Festival, arrangert for andre året på rad, skulle bli årets trekkplaster for trøndere som sliter med å finne en grunn til å stå opp om dagene etter at pokalskapet på Brakka er blitt stengt for nye tilførsler. Med headlinere som Iron Maiden og Judas Priest låt det da også ganske bra i utgangspunktet. For min del var det soleklare høydepunktet mine ungdomsidoler, metall-gudene i Priest. TRF skulle opprinnelig arrangeres over to dager (Maiden-konserten ikke medregnet – den ble holdt senere den sommeren!), men grunnet laber interesse fra trønderpublikummet ble festivalen kortet inn til én dag. Da interessen fortsatt var i underkant av hva en hadde håpet på, måtte arrangørene kutte ned på noen av bandene som skulle spille, blant annet salige Daisy’s Dead, samt flytte "festivalen" fra Lerkendal Stadion til, hold dere fast, parkeringsplassen utenfor. Slik behandler en altså en av musikkverdenens største legender. For all del, konserten var flott den (takket være Priest – ikke takket være TRF), og biker-faktoren var høy. Men læll, altså.

-50°C: Klovnen Bonzo og hans gode venn: Sondre Klovnfjord

Ord kan ikke beskrive inkompetansen til denne mannen. Sondre Kåfjord, president i Norges fotballforbund. Det er ikke det minste rart at det for det meste er Karen Espelund eller Roger Solheim som uttaler seg på vegne av NFF, for når Kåfjord gjør det går det som regel galt. Som et eminent eksempel vil jeg trekke fram episoden som beskrevet på HOT-lista, den famøse dobbel-aksel-og-trippel-kruppen til John Pelu. For hør bare her: Etter at Forbundsstyret innstilte Pelu til to kampers karantene for filming, men før saken er blitt behandlet av NFFs egne doms- og sanksjonsutvalg går Kåfjord ut på TV og i aviser og akker seg på denne måten: 

 - Vi opplever at en tippeligaspiller jukser seg til et straffespark. Det er helt synlig for hele befolkningen, inkludert alle unge spillere og deres trenere. Vi må ha troverdighet på at vi er opptatt av dette. (…) Det opprører meg. Fordi det er juks som vi ikke vil assosieres med.
(http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=527721)

Merk at Pelu på dette tidspunktet ikke er dømt for noen ting. Jeg, som ønsket en straffing av Pelu velkommen, skrev dette i en kommentar:

Likevel ser jeg ett mulig lyspunkt i Rosenborgs forklaring, og det er
muligheten for at Sondre Kåfjord vil bli avslørt som den klovnen han
er. Jeg tør vedde på at han ikke engang hadde SETT Pelu-situasjonen før
han gikk ut på TV2 og akket og bajet seg.

Og jeg fikk rett. For voila: Pelu slipper "filmestraff", som VG så pent sa det. Grunnen til at jeg synes denne saken er så stygg, og at jeg har gitt den så mye oppmerksomhet som jeg har, er heksejakten som oppstod på John Pelu. Det er greit at fotballsupportere landet over hisser seg opp på VGD, det er greit at fotballtrenere, som burde ha mer enn nok med å feie for egen dør, uttaler seg kritisk på TV, men det er faen ikke greit at Norges egen fotballpresident uttaler seg så hodeløst.

For det første: Get your facts straight! Sjøl om det så ut som en filming (og jeg er fortsatt ikke overbevist om at det ikke var det), så har bilder i ettertid vist at det var bittelitt kontakt, og doble akutte kramper lar seg sjeldent fange på film. En skal derfor være ytterst forsiktig med å uttale seg så bastant om en sak, særlig om en skulle være, tja, la oss for eksempelets skyld si Norges fotballpresident. Hvor mange dager tok det før et svensk TV-team viste bildene som viste at Tore André Flo ble holdt i trøya mot Brasil i 98?

For det andre: Det er greit at du er sinna og har en egen mening og alt det der, men for Guds skyld, vær så snill og vent på at ditt eget doms- og sanksjonsutvalg har behandlet saken. Dette gjelder særlig dersom du er, tja, la oss si Norges fotballpresident.

For det tredje: Prøv i det minste å late som om du har idrettens beste i tankene, og ikke bare har en privat agenda mot en lettbent ne… svenske. For dersom all jammeren på TV og i aviser hadde kommet av et brennende ønske om å bli kvitt all filming i norsk fotball, så hadde jeg kunnet forstått deg. Men dette er tydeligvis ikke ditt høyeste ønske når du uttaler følgende:

(VG:)  - Hvis dommer Terje Hauge hadde sett episoden, hadde Pelu trolig fått gult kort filming. Nå risikerer han flere kampers utestengelse fordi dommeren ikke så det. Er det en selvmotsigelse i dette?

(Kåfjord:) - Nei, jeg ser ikke den. Det blir veldig synlig i en situasjon hvor han prøver å lure dommeren og lykkes med det. Vi skal ikke belønne noen som lykeks sånn, men heller gjøre det motsatte: Å straffe ekstra, svarer Kåfjord som håper på en preventiv effekt.

Mitt håp om at kjente filmere som Vikings Martin Fillo og (da) Branns Thorstein Helstad skulle få en karantene-smell ble dermed torpedert. Kåfjord vil nemlig ikke all filming til livs – bare den som lurer dommeren!

For det fjerde: Når du er avkledd og avslørt som en klovn, trekk deg da stille tilbake og forsøk å la det gå over, framfor å fjerne all tvil om egen idioti. Etter at NFF bestemte seg for ikke å anke avgjørelsen til Doms- og sanksjonsutvalget, kommer Kåfjord med et siste bittert stikk:

- Forbundsstyret registrerer at Rosenborgs lege bekrefter at Pelu
utviklet krampe i begge legger i forbindelse med den aktuelle
situasjonen, men vi mener det er påfallende at dette ikke ble sagt fra
om på et tidligere stadium.

Altså: Hvis du hadde forsøkt å høre på hovedpersonen sjøl, i stedet for å fly rundt fra medium til medium med beskyldninger om juks og fanteri, så hadde du kanskje oppdaget at dette sa John Pelu hele tiden! Men sjøl om en ser bort i fra dette, når mener du, Sondre Kåfjord, er det perfekte tidspunktet for å legge fram en legeerklæring, om det ikke nettopp er når saken kommer opp hos Doms- og sanksjonsutvalget??? Er det meningen at en skal fly rundt med legeerklæringer når en blir intervjuet av TV2? "Jo du skjønner det, herr reporter, at John Pelu fikk akutt krampe i begge bein, her er legeerklæring, og i tillegg sliter han med pollenallergi, her er resepten på allergimedisin fra legen han, og i tillegg er han litt mørkredd, her er bamsen hans "Nalle" og nattbordslampen hans med sparepære for ekstra lang levetid." Dette blir litt som Tufte og Eias "Du skal høre mye – detaljert versjon".

Så for å summere opp: GODT under frysepunktet finner vi årets mest not-ete, Sondre Kåfjord. Hvilket gir oss følgende termometer for 2008:

Nevnte jeg at jeg ønsker 2009 hjertelig velkommen?

Vurdert til: av 161 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er åpenbart at det trengs nytenking.

Derfor vil jeg nå presentere navn som mer eller mindre aldri har vært inne i landslagsbildet før. Kanskje fordi folk ikke har sett kvalitetene deres. Kanskje fordi de ikke er så kjente i fotballmiljøet. Kanskje fordi de ikke har noe som helst overhodet med fotball å gjøre. Men som en gravende(?) journalist(??) er jeg forpliktet til å trø stier andre ikke har trødd, koke risen som ikke er sådd, og kaste fram navnene som ingen har tenkt på før.

1. Eyvind Hellstrøm

"Dette e’kke fotball!"

Alle som har sett "Hellstrøm rydder opp" på TV3 i høst skjønner hva jeg snakker om. Dette er mannen som får skuta på rett kjøl igjen! I beste Tom Nordlie-stil har Eyvind Hellstrøm snudd synkende skip til å bli flytedyktige og vel så det. Vel, stort sett. Med kommentarer som "dette e’kke fotball!" og "dere har ikke noe system!" vil det etter hvert bli få spillere som våger å ikke gi alt med dragen på brystet. Dog er jeg redd Hellstrøms forkjærlighet for mat (doh!), nok et karaktertrekk han deler med Keiko-Tom, i det lange løp kan ødelegge fokuset for vår mulige blivende landslagssjef, i alle fall nå som lutefisksesongen er i full sving. På den lyse siden er det ikke så mange viktige kamper i desember/januar.

2. Magnus Carlsen

Denne unge mannen med det fantastisk flotte fornavnet er yngre enn samtlige landslagsspillere, men antageligvis smartere enn alle til sammen. Strategikeren Magnus Carlsen har kanskje aldri rørt en fotball før, men krigføring er noe han kan ut og inn, som en av verdenshistoriens yngste stormestere i sjakk, og den yngste noen sinne til å være nr 1 på live-rankinga Live Top List. En taktiker av rang, med andre ord, ikke ulikt Otto Rehhagel, og han tok jo Hellas til EM-seier, så da skulle det vel ikke være rare oppgaven å få Norge kvalifisert til et forbanna mesterskap. Det største motargumentet til denne kandidaten, slik jeg ser det, er nok at den godeste herr Carlsen ikke er kjent for å være den raskeste på avtrekkeren. Da hjelper det lite å komme opp med det perfekte mottrekket for å demme opp for Arjen Robben, når Robben allerede er på flyet på vei hjem etter å ha scoret hattrick tidligere på kvelden.

3. Idol-Erlend

Tenåring i identitetskrise møter landslag i identitetskrise. Dette kan faktisk bli en perfect match, og hvis det er dét som skal til for at landslaget begynner å spille perfekte matcher, så gjerne for meg. Det er liten tvil om at landslaget trenger nye impulser, og det er vel få i Norge i dag som har mer impulser enn Lost-Erlend. Og om ikke annet så får i alle fall Morten Gamst Pedersen og Jan Gunnar Solli en å sammenligne hårfrisyrer med. (On the downside: Dette vil kanskje medføre at vi ikke blir kvitt Jan Gunner på landslaget…)

4. Posten-Henning

"Masse mål!"

Hvem kan ha unngått å se denne trivelige karen på TV-skjermen i høst? Posten-Henning er en av de ansatte som figurerer i de nye Posten-reklamene, og med budskap om "masse post", og gøyale hånd- og hodebevegelser har Henning gått hjem til det norske folk som en ekte gledesspreder, med en smittende entusiasme vi ikke har sett maken til i landet siden Knut Jørgen Røed "Bang!" Ødegaard ble bannlyst fra eteren av sine gretne, bitre forskerkolleger. For et landslag med moralen på bånn kan litt glede og engasjement være alfa og omega. Som daglig leder ved et postkontor i Oslo kan en heller ikke ha noe å utsette på ledererfaringen. Skal jeg peke på noen motforestillinger mot Posten-Henning som vår nye landslagssjef, så måtte det bli… nei, jeg kommer sgu meg ikke på noen!

5. George W. Bush

Er det noe denne mannen kan, så er det å starte kriger. Kanskje ikke så mye å vinne dem. Men en mann som ikke ble valgt til president og som ble president likevel, og som til tross for at han er historiens mest upopulære amerikanske president ble gjenvalgt for fire nye år etter sin første periode, og som fører en krig ingen vil ha og som ingen kan vinne, han må det være noe spesielt med. Med sin "either you’re with us, or you’re against us"-holdning ville vi fått en slutt på apatien blant det norske folk når det gjelder fotballandslaget. Og hvem vet, kanskje er støtten fra den 12. mann det som trengs for å dytte landslaget i riktig retning?

VGB-bonus: Argus

Bildet er "lånt" fra "vgb.no/129".

Som en liten VGB-bonus på tampen vil jeg lansere VGBs egen Argus-37 som en mulig etterfølger til Åge-53. Med sterke meninger er Argus sin egen største kritiker, og sjelden vil det vel vlogges mer om fotball på den kanten, før Pølse-Hansen kommer med nok et kontroversielt utspill, og verden atter faller tilbake til kjente former. Skulle landslaget – mot formodning – ikke prestere på topp under Argus’ ledelse vil han i alle fall forlate banen, og la ingen være i tvil om hvorfor!

Sjansen er uansett størst for at det er nettopp Bushen som sitter med hovedansvaret for det norske fotballandslaget når Norge møter Makedonia til en avgjørende VM-kvalikkamp den 6. juni. For la oss være helt ærlige, det er Bush som ikke har en jobb til neste år.

Vurdert til: av 179 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Litt den samme følelsen hadde jeg da jeg dro fra Platekokeriet med et rykende ferskt Killers-album i posen. To år siden forrige utgivelse – om en ser bort i fra B-sides & rarities-utgivelsen Sawdust i fjor – den mektige Sam’s Town, som var plata som fikk meg til å omfavne The Killers som mitt nye favorittband. I en kommentar uttrykte jeg gleden over Sam på følgende måte: "Sam er nok det viktigste som har hendt siden Gud oppfant lyset." Sam tok meg virkelig med storm, og dette hadde jeg i aller høyeste grad i mente da jeg satte meg ned for å høre på Day & Age. Sjansen for at noen plate noen gang kommer til å overgå Sam for mitt vedkommende er heller lav, og jeg måtte for all del ikke falle for fristelsen det er å sammenligne Sams oppfølger med Sam sjøl. Da ville jeg blitt skuffet uansett.

Det er vel på tide – nå snart en måned etter at plata kom ut – å stille tørsten til min trofaste leser(skare?) etter å vite nøyaktig hvor bra eller dårlig (hehe!) denne plata er. Videre følger derfor den foreløpige oppfatningen av så vel dager som tidsalder slik den synes i dag. Jeg tar intet ansvar for eventuelle konsekvenser dette måtte medføre.

The Killers – Day & Age
Island Records (2008)

Pt I: Day

Jeg vil begynne med å gå gjennom plata låt for låt, ikke ulikt behandlingen Sam fikk for to år siden.

1 Losing Touch

Okay, åpningsspor. Når jeg hører på ei plate er oppbygning, åpning og avslutning vel så viktig som den faktiske kvaliteten på låtene. Å høre på en CD er for meg mye som å lese ei bok, og derfor kommer den første testen allerede her for The Killers. Tradisjonelt har The Killers vært noen killere (ah!) til å åpne plater, med to av historiens mest åpnende åpningsspor i "Jenny Was a Friend of Mine" og "Sam’s Town" fra henholdsvis Hot Fuss og Sam’s Town. Da jeg hørte "Losing Touch" for første gang slo den meg som ikke like god plateåpner som "Jenny" og "Sam" var, men greit. Jeg får litt julevibber av denne låta, og jeg får helt klart 80-tallsvibber. Låta isolert sett er bra, og umiskjennelig The Killers. Ekstra pluss for sax-avslutningen. Summa sumarum en grei opener, men den bygger ikke opp forventningene til resten av platen slik jeg helst hadde sett at den gjorde. 

2 Human

I ekte The Killers-stil er det ikke de sterkeste låtene som blir den første singelen fra et nytt album (jeg vet jeg har opinionen mot meg angående "Mr. Brightside"). Human er helt grei, en slags forlenging av "Losing Touch", men ikke mye mer enn det, foreløpig. Teksten er jo blitt gjenstand for unison mobbing fra musikkmenere verden over, med umorsomt lavmål i gratismagasinet Spirits liksom-morsomme oversettelse av teksten. Sjøl skal jeg ikke si mer om tekstens innhold enn at jeg har hørt bedre Killers-tekster (som jo når det kommer til stykket er en av bandets største forser).

3 Spaceman

Denne låta var den jeg hadde nest størst forventninger til på forhånd, etter at det var den av de tre låtene jeg hadde hørt før plata ble sluppet som jeg likte best. Og "Spaceman" skuffer ikke! Foreløpig høydepunkt her. Bassgangen er, som vanlig, tøff, og 80-tallsvibbene er litt færre på denne låta enn de to foregående. Ikke at det er noe galt med 80-tallet (eh?), men be for guds skyld modest. "It’s all in my mind" synger Brandon Flowers, som en oppfølging til instruksen om å "read [his] mind" fra Sam’s Town. Favorittdel av låta etter 3:15: "I’m fine, but I hear those voices at night sometimes", og et herlig sing-a-long oh-oh-oh-oh-oh til å runde av låta. Joda, dette smaker det fugl av.

4 Joy Ride

Funky! Oh yeah! Klarer ikke skrive fullstendige setninger! Må-må-må danse! Jiggy-jiggy! Etter de første 10-20 gjennomlyttingene var denne en av platas bottom two, som jeg gladelig hoppet over i spillelista. Det ble litt for funky, litt for mye sax (og jeg gruet meg allerede til saxen i "I Can’t Stay" som de lovet i bookleten). Det som ble vendepunktet for min del var da jeg hørte denne plata for første gang på et vorspiel med litt alkohol innabords. Da var det plutselig "Joy Ride" jeg til stadighet hoppet tilbake til, for makan til danselåt har jeg knapt hørt. Ikke det at jeg er noe dansefantom, men når denne låta kommer på, og det begynner å rocke i rykkefoten (eller omvendt), da er det umulig å motså fristelsen. Joooy riiide!

5 A Dustland Fairytale

Med den mest killerske tittelen på plata later dette til å være Flowers’ Sam-alibi. Melodisk og tematisk er denne låta den som lettest hadde passet inn på Sam’s Town. Låta begynner rolig, for så å bygge seg opp til et klimaks, som egentlig ikke helt kommer. Jeg savner litt mer "I wouldn’t dream so hii-iii-iii-iiigh" i låtas avsluttende linje, og dette trekker låta litt ned, men ikke mer enn at jeg holder denne låta som, tja, topp fire på plata (av ti…) Mest av alt er nok dette en ganske typisk Killers-låt. Skulle ikke plata falle i smak så har en alltids "A Dustland Fairytale"…

6 This Is Your Life

Heisann, hvem slapp inn Timon og Pumba (og ut Queen)? Jeg får veldig Afrika-vibber av denne låta, men de noe uvante backing-vokalene til tross, så er dette en ganske bra låt. Og backing-vokalene blir en vant med. Teksten får meg til å tenke på "Believe Me Natalie" fra Hot Fuss, og litt på coveret til Sam’s Town. Denne låta er ei typisk vokse-låt, noe som har mest å gjøre med at en må bli vant til o-oohm-wemba-wembaen.

7 I Can’t Stay

Denne betasuppen av ei låt var den jeg likte minst etter første gjennomlytting, men allerede etter andre eller tredje gjennomlytting fenget den meg mer og mer, og allerede samme dag som jeg kjøpte plata var denne låta satt på repeat. Catchy og fin på samme tid, en herlig sax-solo, hawaiiske rytmer, og litt harpeklimpring(!) er noe av det som gjør denne låta så lett diggbar. Låta tar seg ekstra opp på slutten, med de to siste refrengene. Jeg innrømmer at jeg er forelska! Denne låta havner lett inn blant all time top 10 av The Killers, og iTunesen min kan fortelle at jeg har hørt denne låta over dobbelt så mange ganger som nr to fra Day & Age, uten at jeg skal røpe hvor mange ganger det er.

8 Neon Tiger

Etter et par mer eksperimenterende spor, er vi igjen tilbake til velkjent Killers-style med "Neon Tiger". Det skal sies at jeg etter å ha hørt denne låta framført live på forhånd bare hadde en heller medioker forventning til låtas kvaliteter. Så feil kan en ta! "Neon Tiger" rocker vilt og hemningsløst, og taket formelig løfter seg under den siste "away away a-one(?)" Denne låta får meg til å tenke på (det fjerne) Østen, til tross for at den er skrevet under den sørvestlige sol. Låta har også en formålsmessig plassering, rett etter godlåta "I Can’t Stay", og får dermed gratisavspillinger av rent praktiske årsaker. On the flipside medfører denne plasseringen at jeg aldri kan sette på "Neon Tiger" uten først å høre "I Can’t Stay", og har jeg dårlig tid en dag så er det "Neon Tiger" som får unngjelde for det.

9 The World We Live In

Som tidligere nevnt hadde jeg lenge en bottom two, men etter at "Joy Ride" tok seg opp står jeg nå igjen med "The World We Live In" som den låta jeg ikke helt klarer å venne meg til. Litt av grunnen til det kan nok være at jeg ikke gir den en mulighet til å "bli bra", da det er så mange andre kick ass låter jeg heller kan høre på. For meg blir dette likevel platas "On Top"/"Uncle Jonny" – låta som ikke når helt opp. Fallet er også veldig stort fra de to foregående låtene. Det er forøvrig fra denne låta platas tittel kommer, men mer har jeg egentlig ikke å si om "The World We Live In" foreløpig.

10 Goodnight, Travel Well

Denne låta hadde jeg enorme forventninger til på forhånd, og jeg satt egentlig og gledet meg til denne låta gjennom hele første gjennomlytting av plata. Som sagt er åpning og avslutning av ei plate viktig for meg – og hva kan vel avslutte ei plate bedre enn et sju minutter langt spor i beste Everything Will Be Alright-ånd? (Vel, sånn bortsett fra et 5:45 langt spor i faktisk Everything Will Be Alright-ånd.) Den trofaste leser vil kanskje ha bitt seg merke i min fascinasjon og lidenskap for nevnte Everything-låt, og jeg prøver alltid å finne platas EWBA (på Sam var "My List" den som kom nærmest, og det alene har holdt den låta opp som en av mine all time Killers-favoritter). Fallhøyden for "Goodnight, Travel Well" var derfor, needless to say, galaktisk. Låta satt ikke helt etter første gjennomlytting, men potensialet var der i aller høyeste grad. Nå som det har gått litt tid, har låta satt seg litt mer. Den når nok dessverre ikke EWBA opp til knehasene, og forhåndforventningene var nok skrudd i høyeste laget. That aside er denne låta riktig så bra, og en verdig avslutning av plata

This is not the end?

Men vent! Det er mer! På den engelske/australske versjonen av Day & Age (som seg hør og bør allerede fins i min platesamling, sammen med den norske) fins det et bonusspor – "A Crippling Blow". Låta er catchy den, men når jeg anmelder album anmelder jeg dem som en helhet, og eventuelle bonusspor havner utenfor den helheten. Jeg ser derfor ikke noe poeng i å komme med noe fyldig referat av denne låta, men nøyer meg med å si at bakgrunnsmusikken til det andre refrenget er det som selger denne låta.

Men vent! Det er mer! Hvis du laster ned albumet via den amerikanske/canadiske iStoren så får du med et bonusspor – "Tidal Wave". "Tidal Wave" er ei nydelig downtempo-låt, som umiddelbart virker bedre enn f.eks "The World We Live In", men jeg ser at den kan bli for lik "Goodnight, Travel Well", i alle fall om den skulle kommet med på plata i "The World…" sin plass.

Men vent! Det er mer! Dersom du laster ned albumet via den amerikanske/canadiske iStoren, eller forhåndsbestilte albumet gjenom iStore i Storbritannia, Japan eller Australia så får du med nok et bonusspor – "Forget About What I Said". Denne låta er helt klart den mest Hot Fussete låta The Killers har laget etter Hot Fuss, og jeg hadde gjerne sett "Forget About What I Said" på plata, i stedet for, tja, f.eks "The World We Live In".

Men vent! Det er mer! Dersom du kjøpte albumet på et marked i Marrakesh, hos en brukt(!)handler, som heter Josef og vanligvis står mellom en fiskehandler og en eselhandler, så får du med et bonusspor som Josef sjøl har ripet inn – "So What! And Thanks For All The Fish", der Josef spiller både trommer og fløyte sjøl.

Pt II: Age

For å oppsummere plata i sin helhet: Day & Age åpner greit, med tre låter av god og gjenkjennelig Killers-klasse, med et lite høydepunkt i "Spaceman". 80-tallet er mer tilstedeværende på denne plata enn noen av de foregående av The Killers. Fra spor fire kommer en mer eksperimentell del (med unntak av den langt fra eksperimenterende "A Dustland Fairytale"), med soleklar höidare i "I Can’t Stay". Plata rundes av med et par elegante, og én mindre elegant, låter. (Slikt sett minner oppbyggingen mistenkelig mye om Sam’s Town.)

Tematisk er denne plata en fortsettelse av Sam’s Town. Las Vegas er et stikkord, men denne plata er mer løssluppen enn den langt mer alvorlige Sam. Melodisk vil jeg ikke si at Day & Age ligner mer på Hot Fuss eller Sam’s Town. Helhetlig minner den litt mer om Hot Fuss, men de gjenkjennelige arrangementene fra Sam dreier tankene tilbake til den plata. Stilen er mer eksperimenterende enn på de foregående platene, og låtene later til å være laget etter "vi prøver litt av alt og ser hva som funker"-metoden.

Noen ting funker bra. I "I Can’t Stay", "Neon Tiger" og "Spaceman" har The Killers laget et trekløver som kommer til å tåle tidens tann, og gå inn i historien som legendariske spor. I "Joy Ride" har The Killers tatt kontroll over dansegulvet for all framtid, mens de i "Losing Touch" og "Human" har laget radiovennlige låter som kan gå hjem hos de fleste.

Andre ting funker mindre bra. Stileksperimenteringen gir meg følelsen av et mindre helstøpt album enn det forgjengeren var. Sjøl debutskiva Hot Fuss virker mer sammenhengende enn Day & Age. Ei plates varighet er alltid umulig å fastslå så tidlig, men jeg har en snikende mistanke om at Day & Age alltid vil snike seg inn bak Sam’s Town og Hot Fuss i mine ører. Lydbildet er veldig preget av 80-tallet, og kanskje ville jeg likt plata bedre om en annen enn Stuart "Thin White Duke" Price hadde produsert den. De andre bandmedlemmene skal også i større grad ha bidratt til låtskrivingen denne gangen, uten at jeg kan si om dette har slått positivt eller negativt ut, sjøl om jeg har mine mistanker.

Bør du kjøpe denne plata? Absolutt! Har du lest helt hit er du enten veldig opphengt i The Killers eller i meg, og uansett hvilken av de to du lander på, kommer Day & Age til å bli en god investering som gir deg god valuta for pengene. Nevnte jeg forresten at "I Can’t Stay" er ei herlig låt? Alene verdt alle pengene!

Og med det takker jeg for oppmerksomheten, og ønsker leseren en fortsatt god søndag og kjære leser!

Vurdert til: av 175 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg tittet opp på hun som satt på pulten ved siden av meg, så jeg at hun hadde sitt å stri med. Foran henne satt det riktignok ingen rævsprekk(?), men derimot en g-streng fra helvete, godt trukket opp på ryggen til personen som satt på stolen. Så jeg trakk sjøl buksa mi godt opp og fullførte eksamen til 20 i stil, minst.

Og så bare nevner jeg det.

Vurdert til: av 162 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oppdatert somewhere between early October and late November

Som en tjeneste til mine trofaste lesere, bringer jeg her album artwork, samt noen heftige smakebiter fra den kommende plata.

"Day & Age" artwork

"Human"

"Spaceman" 

"Neon Tiger"

Sjøl gleder jeg meg mest til det sju minutter lange avslutningssporet "Goodnight, Travel Well". 

Vurdert til: av 177 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 162 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Beate: Du verden! Hvem skulle trodd det? Hva blir det neste?
Pondus: Kanskje Osama bin Laden får fredsprisen? Eller Brann blir seriemestere? Nå kan alt skje!

Og som høsten 2007 viste oss, er miraklenes tid ennå ikke over. Så kanskje Dr. Danbolt Mjøs dropper de lamme miljøprisene sine til neste år, og heller går for en mer utradisjonell utdeling til neste år? (Hvorfor ikke? Yassir Arafat fikk jo prisen i 1994…)

Vurdert til: av 165 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende